I tradisjonstro // Den voksne siden

I tradisjonstro var der ogs i dag duket for rets julemarked i bygda, en tradisjonsrik sammenkomst hvor bygdas befolkning samles for en god dose med julestemning.

Og julestemning. Ja, det ble det.

Jeg kunne kjenne at det varmet godt opp under de gode barndomsminnene som snek seg p meg mens jeg vandret rundt med Kasper i de samme lokalene hvor jeg er oppvokst med julemarked. Jeg kunne nrmest ta og fle p den kriblingen Kasper tydelig viste til mens han lekte seg gjennom julemarkedet sammen med en god kammerat fra barnehagen.

Akkurat slik jeg en gang gjorde.

Ingen automatisk alternativ tekst tilgjengelig.

Vel i r fikk jeg oppleve en annen side av julemarkedet, nemlig den voksne siden. Den siden hvor jeg sto p andre siden av bordet, den siden det fr i tiden satt en eldre dame og viste frem strikketyet, lefsene eller annet spennende som hun hadde laget for selge p denne store dagen. Vel, jeg hadde riktig nokk ikke blitt fullt s voksen i lpet av de siste rene. Likevel hadde jeg noe bidra med.
Meg og mammaen min har nemlig i lang tid snakket om at vi mangler noe p julemarkedet, noe for barna.
S i r arrangerte vi sammen juleverksted, hvor barna kunne komme og pynte pepperkakehjerter og hjemmelaget pepperkakehus.
Jeg har ikke blitt noe bedre i armen, s mamma har sttt for forberedelsen, mens jeg deltok p utfrelsen og samtaler. Alt i alt s ble det nye tiltaket godt tatt imot av bde stor og liten.
Det bidro p mange mter til litt ekstra julestemning, da ogs for de aller minste som kunne sitte i timevis og bare pynte og snakke sammen.

Bildet kan inneholde: mat

NOE S PINLIG // HOS LEGEN

Onsdag skrev jeg innlegget EN UBEHAGELIG FLELSE , ett personlig innlegg hvor jeg blant annet beskriver smerten jeg har i hyre arm, samt at jeg da skulle til spesialist.

Vel, n to dager senere har jeg ikke bare vrt hos spesialist og fastlegen. Nei, jeg har ogs vrt p sykehuset til flere underskelser, og er n henvist videre til Bod sykehus.
jeg str fremdeles i den situasjonen at jeg ikke aner hva som er rsaken til smerten, samt den nedsatte frligheten jeg har. Den informasjonen jeg har n er at det mulig er nevrotisk. Dette da verken armen eller fingrene gir respons p ulike refleks testester som har blitt utfrt. Verken armen eller fingrene reagerer, men kroppen den reager og nettopp det utgjorde at jeg satt tomatrd i stolen inne p legekontoret da jeg endte opp med ufrivillig sparke en lege i leggen under en av disse velsene.

 

Vel, n har det ogs blitt tatt noen blodprver, samt tester og det som kommer frem er at jeg har en betennelse i kroppen. Likevel s er det ikke sikkert at denne betennelsen har noe med armen og gjre. S da sitter jeg da, med samme smerten, samme skremmende, kvalmende flelse som tidligere. Det er s ubehagelig og ikke vite hva som foregr i egen kropp.

En ubehgelig flelse

Er det noe jeg hndterer drlig, ja s er det slike dager som dette. Dager hvor jeg er ndt til ta kontakt med arbeidsplassen for gi den informasjonen som gir meg en kvalmende flelse. Nemlig informasjonen om at jeg ikke kan komme p jobb. Jeg aner ikke hvorfor det gjr meg uvel, men akkurat den samtalen. Ja, den sitter dypt oss meg.


Jeg er av den personen som det skal litt til for bikke av pinnen, og som trosser smerter, feber og andre vanlige sykdommer som innebrer at inkubasjonstiden forekommer i forkant av sykdomsutbrudd.


Vel, n har jeg virkelig blitt vippet av pinnen for si det mildt. For aller frste gang i mitt liv har jeg virkelig kjent p en skremmende flelse. En flelse hvor jeg nrmest fler meg som en hypokonder. Jeg skremmer meg selv opp, og innbiller meg ting helt uten ha underskt. Dette i frykt for ikke bli trodd av legen. Ikke det at jeg har opplevd av n vrende lege ikke bli trodd, men erfaringen sitter i meg fra tidligere r. Jeg har opplevd en ganske br, ekkel, vond og ikke minst skummel opplevelse med egen kropp.



Det hele startet med en ubehagelig flelse over at deler av armen min fltes ut som et blmerke. Det var s mt at bare det dulte borti noe kunne f meg til hyle ut av smerte. Vel, det var for to uker siden.
N er det ikke bare en del av armen, men hele armen som fles ut som ett blmerke. Jeg kan ikke bevege armen, da heller ikke strekke ut armen. Men det som toppet det hele var nr jeg mistet flelsen i tre fingre. Jeg eier ikke flelse i fingrene, noe som skremmer meg. Likevel stoppet ikke dette meg i dra p jobb. Ja, for alt blir sikkert bedre i morgen. Vel etter to uker passert med samme tanke, har jeg endelig tatt steget ut og kontaktet lege.
Noe som frer meg videre til min ubehagelige samtale som jeg mtte ta i dag p anbefaling fra legen. Allerede i dag skal jeg mte en spesialist som skal se p armen min. Det hele hrtes ut til vre langt mer alvorlig enn hva jeg tenkte. Ja, sett bort i fra mine innfall av innbilning hvor jeg nrmest var p vei til miste armen i en og annen fantasi boble.

Den ukjente hverdagen


"Nr sola gr ned bakom fjellan, mrket siger inn over oss. Da tar vi frem alle kubbelysan, baka bolla og kosa oss"

Mrketiden nrmer seg med stormskritt for oss som bor i vakre Lofoten. Jeg kjenner at jeg gleder meg til ta fatt p denne mrke, koselige hverdagen som venter oss. Det er nrmest magisk nr nordlyset danser p den klare fine vinterhimmelen og den friske vinterkulden stryker over kinnet.
Hjemmet fylles opp med ved og stearinduft og varme pledd blir pakket rundt oss mens en slapper av om kvelden med noe koselig p tv-skjermen. For meg betyr mrketid, familitid. Det er da kosen begynner, bde ute og inne.
Jeg kjenner at jeg gleder meg til finne frem akebrett og ski, for nyte vinteraktivitetene som er i ferd med komme fortere enn forventet.

Jeg gleder meg til brettspill og hobby aktiviteter rundt kjkkenbordet, mens rolig, lav musikk spilles i bakrunden for litt ekstra hygge.


 

I dag hadde vi nemlig mrketidsfest i barnehagen, en fest for feire mrketiden som vi n gr i mte. En fest for sette litt lys og glede, og ikke minst en fest for feire hvor heldig vi er som fr lov til og oppleve noe s vakkert som mrketiden har by p.
Kasper har gledet seg lenge til denne "store" dagen. Ja, for da serverer barnehagen boller i mrket, mens kubbelysene og lyktene barna har laget str for belysningen i rommet. Bilder fra barnehagen s langt spilles av p "storskjermen" og vi som foreldre kan f ett innblikk i hva barna gjr nr de kommer hjem og forteller at
"vi har leka".
Slike muligheter og dager er noe jeg virkelig setter uendelig stor pris p, dager hvor vi foreldre fr ett innblikk i den "ukjente" hverdagen til barna.

Litt snn "SE p MEG"

Hodet er tungt, hrselen svekket, nesen tett, mandlene hovne og kroppen verker. Det mtte jo bare vr min tur n, min tur til f influensa. Er det ikke typisk ?

Alts det m jo alltid vre noe. Jeg fler at jeg denne hsten har vandret i en bobble hvor jeg ikke kommer meg ut. Det foregr noe til en hvertid. Er det ikke depresjon, s er det smerte, skrekk og vanskelige situasjoner. Ja, og nr jeg endelig skulle vrt i stand til komme meg litt ovenp, da blir jeg syk !
Ikke bare litt drlig heller, men skikkelig drlig. Influensane har virkelig tatt over kroppen og hodet mitt n og sltt meg totalt ut. Jeg fler meg rett og slett elendig. Energien har ndd bunnen og jeg orker svrt lite om dagen.



Egentlig hadde jeg lite lyst til skur p daten og skrive i dag, men kjenner i ettertid at det faktisk er deilig bare kunne klage litt. F ut alt jeg ikke sier, men likevel fler og tenker.
Det er merkelig, men om dagen fler jeg ett behov for synes litt synd p meg selv. Litt snn se p meg s vondt jeg har det,
ser du ?  Jeg er syk i dag.

Hndterer det selv drlig ...

Den siste tiden har bydd p mange utfordringer i min hverdag. Det har vrt tfft, avansert og ubeskrivelig merkelig fle p alle disse ukjente tunge flelsene. Det er p mange mter s langt unna meg som det gr ann komme.
Jeg har gtt fra vre langt nede og rett inn i ett ubeskrivelig "smertehelvete", en ren kamp om overvinne en personlig frykt som har medfrt at jeg har rent psykisk har vrt helt utmattet. Dagene har vrt tffe og innebrt mye falskhet fra min side.
Personlig hndterer jeg negative mennesker drlig, og har en tildens til ta avstand fra slike mennesker da jeg vet hvor stor pvirknng negativitet har p andre mennesker.
N har jeg vrt det mennesket jeg selv hndterer drlig. Jeg har vrt det mennesket som har klistret et falskt smil om munnen og garantert virket overdrevent postiv p andre, da for skjule hvordan jeg egenltlig har det.
Ja, for det skjule hvordan man egentlig har det, det er vannskelig. Da srlig nr mann egentlig er ett menneske som er lett lese.
Likevel s opplever man situasjoner i lpet av hverdagen hvor det overhodet ikke er mulig vise seg selv. Noe jeg merker bde som mamma og som barne- og ungdomsarbeider i jobb sammenheng.
Det er ikke alt som passer seg, og det faktisk ha en plass hvor jeg kan utrykke meg, dele hvordan jeg egentlig har og faktisk vise hvor jeg befinner meg. Ja, det har vrt deilig.

 



Det er faktisk helt ubeskrivelig kunne skrive fra meg alle flelser, noe som p mange mter bidrar til at jeg klarer falle til ro. Jeg klarer faktisk legge det litt bort etter at ordene har kommet ut. Magisk !

Jeg fler meg dum, patetisk ....

Mange flelser str i spinn, n som vi igjen har trdd inn i en ny uke. En uke som igjen byr p mer enn hva jeg nsket.
Jeg vet at for mange vil jeg virke "dum" som brer med meg store utfordringer med gjennomfre noe som for mange er helt normalt. Jeg innrmmer det gjerne at jeg fler meg patetisk som brer den frykten, og har opp til flere ganger forskt "tenke den bort". Ja, eller rettere sagt skjule den for meg selv, men det er ikke s enkelt.
Jeg kan vre modig, sterk og bestemt p at dette skal jeg klare, da helt til jeg str fremfor dren som fr meg til falle tilbake til "trassalderen". Jeg aner ikke hva som skjer med meg nr jeg leser skiltet over inngangen, skiltet som inneholder det ordet som gjr meg uvell bare ved tanken. Nemlig Tannlegen.
Det er ubeskrivelig vondt og fle en slik frykt for pne en drr og faktisk tr innforbi den drstokken og ta de stegene som trengs inn til venterommet. Det skaper ett flelsesspill inni meg.
Jeg fler p mange mter at jeg mister meg selv etter at stegene er tatt og jeg sitter venter p at mitt navn skal bli ropt opp. Jeg sitter der, men er likevel ikke tilstede. Mest av alt vil jeg bare storme ut.

Men hva hjelper det ?

Jeg blir som ett barn som nylig har lrt seg ordet "nei". Det fles ut som om jeg gr p luft de tunge stegne jeg tar mot stolen. Ja, stolen med det sterke lyset. Spr tannlegen om jeg vil pne munnen, svarer jeg "nei" helt uten tenke meg om.
Jeg aner ikke hva som gr av meg, og har blitt god p beklage meg i etterkant av timen.
Hva som gr av meg aner jeg ikke. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Jeg kjenner ikke flelsene mine igjen, da heller ikke tankene mine. Det er som om det ikke er meg, likevel kan jeg fle p den anspendte kroppen min at jeg er der.




Tannlegeskrekk er for min del s mye mer enn bare en "skrekk". Jeg forstr det ikke.
Likevel vet jeg inderlig godt hva alt bunner i, og hvorfor jeg brer den redselen ovenfor tannlege. Da samtidig som jeg overhodet ikke forstr hvorfor frykten sitter i meg flere r etter hendelsen.
I dag skal jeg nemlig igjen til tannlegen. Jeg fler meg kvalm, helt oppspist av reddsel og frykt ovenfor hva som venter meg.
Jeg hater frykten jeg brer, jeg hater at jeg m ta alt i sm, korte "episoder". Likevel er jeg stolt over alt jeg til n har oppndd.
Stolt over at jeg har mestret ta tak i frykten min, likevel oppgitt over at frykten sitter s sterkt i meg.

 

Psykisk utmattet

Helg, ett fantastisk ord med en magisk betydning. FRI.

Etter en noe hektisk uke med opp til flere uforventete situasjoner hvor smerte, frykt og stolthet har sttt i fokus. Eier jeg ikke ord over hvor uendelig takknemlig jeg er for at jeg n har ftt to gode dager med skikkelig hvile.
Jeg har rett og slett flt meg totalt utmattet gjennom hele uken. Kanskje ikke s merkelig nr uken har besttt av smerter, medikamenter, mangel p svn og mat, noe som har hindret meg psykisk og fungere som normalt. Da bde i jobb og hjemmesituasjon.
Heldigvis har jeg hatt god sttte bde p jobb og hjemme, noe jeg overhodet ikke hadde klart meg uten gjennom denne uken. Jeg er s ubeskrivelig takknemlig for all sttte og hjelp jeg har ftt gjennom denne perioden. Takknemlig for at det er noen som gir meg beskjed om ta en pust i bakken nr jeg selv ikke ser at behovet er der.
Takknemlig for at det er noen som str ved min side nr mammarollen byr p mer enn hva en hndterer nr egen kropp og helse ikke er opptimalt tilstede. Jeg er rett og slett takknemlig for at jeg har mange fantastiske mennesker rundt meg, mennesker som kjenner meg og ser mine behov, nr jeg ikke ser dem selv.

 


Etter en helg hvor jeg n har ftt innhentet meg svn kjenner jeg at jeg er klar for siste runde hos tannlegen som vil komme denne uken, en runde som vil by p noen tffe dager. Likevel dager jeg er klar for ta p meg n som jeg fler meg bedre enn hva jeg kan minnes ha gjort tidligere denne uken.
Jeg ser n frem mot kunne leve slik jeg nsker. Smertefri og lykkelig.

Som om jeg ikke eksisterte - smerte, trer og frykt

Det var som om jeg ikke eksisterte lengre. Jeg flte smerten, og trene som denne gangen ikke trillet men rant som en foss nedover kinnet mitt. Jeg flte et sterkt behov for rope med smerten som kom i blger. Den nrmest bobblet som kullsyre.
Jeg ante ikke hvor jeg skulle gjre av meg. Jeg kunne ikke rmme fra smerten, likevel s var smerten s intens at jeg p mange mter flte at jeg ikke var tilstede. Smertestillende som tilvanlig fungerer mot alt, tok ikke smerten.
Jeg klarte ikke mer. Tankene slo meg helt ut.
Jeg var helt serist p jakt etter en tang, den "helvetes tanna" mtte ut. Jeg klarte ikke mer ...
Tanken var fastlst. Dette gikk ikke mer.
Jeg gikk mlbevisst mot skuffen hvor verktyet ligger, men med litt flaks i det hele fant jeg ikke en tang. Neddopa p ulike medikamneter
(anbefalt av legevakta at jeg skulle benytte mot smerten) gikk jeg og la meg i hp om at funksjonen av medikamentene skulle overdve smerten. Vel, jeg kan vel si at det ble en "helvetes natt".
Jeg l nok en natt med hnden klemt opp mot punktet smerten strlte fra, men til ingen nytte. Det var ingen ting som tok smerten.



Klokken slo 07.00 og jeg var p vei ut dren. P vei til jobb.
Kanskje smertene ga seg om jeg fikk noe annet tenke p, noe annet og gjre. Men nei !
Smertene kte. Jeg ante ikke hvor jeg skulle gjre av meg der jeg satt med det falske smilet mitt, smilet som skjulte smerten jeg bar. Da klokken bikket 12.00 fikke jeg endelig kommet meg inn til tannlegen igjen. Jeg hatet det.
Jeg skalv. Frykten i ynene mine var s synlig at tannlegen ikke klarte la vr og se den.
med 5 helt ukjente mennesker stende over meg med ett sterkt lys mot munnen min, tok det ikke lange tiden fr de hadde bestemt seg. De mtte trekke tannen.
Jeg har aldri trekt tenner hos tannlege fr, og ante ikke hva jeg gikk til. Likevel s var det ikke det som skremte meg mest.
Nei, min frykt l i bedvelse, etter som at det er det som har medfrt til at jeg i utgangspunktet ikke har noen positive erfaringer med tannlege. Likevel kan jeg nok en gang klappe meg p skulderen av stolthet. Jeg har nok en gang mestret mte en frykt, kanskje til og med den strste. Ja, for tanna den er ute, og smerten er borte !

Jeg mtte min strste frykt

Ett smertehelvete er omsider p vei mot ta en slutt. Smertene kom brtt og helt uforventet Fredagskveld, og treg som jeg er fikk jeg ikke gjort noe med det fr Mandag. Det mtte alts ta meg noen svnlse netter, netter hvor jeg rett og slett l i sengen og vred meg gjennom nattenstimer i hp om at smertene skulle overgi seg.
Det var rett og slett vanskelig, ubeskrivelig vanskelig ta tak i situasjonen da srlig nr der ligger en rekke med vonde minner bak. Smertene var s forferdelig at jeg ikke kjente meg selv igjen i flere situasjoner. Jeg klarte ikke tenke klart.
Heldigvis klarte jeg ta mote fatt og kontakte tanlegen. Ja, for tannverk kan vre s unbeskrivelig vondt ...
Jeg kan ikke minnes ha opplevd en slik smerte i form av tannverk tidliger. Jeg kunne ikke spise, eller drikke. Aller helst nsket jeg ha munnen lukket og sitte rett i ryggen med en pute godt klemt opp mot omrdet hvor smerten fant sted.

 


Det ta steget mot kontakte tannlege er for meg svrt vanskelig, da jeg tidligere har hatt en svrt negativ opplevelse i tannlegestolen. Jeg opplevde f bedvelse som var utgtt p dato for flere r siden. Dette ga meg den gang enorme smerter i over lengre tid, og i dag sliter jeg periodevis med migrene noe som jeg fikk etter dette tilfellet.
S det g inn dren til tannlegen var for meg som overvinne en av mine strste frykter. Jeg ble rett og slett stolt av meg selv som turte sette meg i stolen og pne munnen for tannlegen. Det er rart med det, men slike ting sitter i meg fremdeles.